FARGEN FORMER FLATEN
Av Trond Borgen
Sandnes kunstforening, terningkast 5
Snøfrid Hunsbedt Eiene går i tett dialog med kunsthistorien i denne utstillingen
Når Snøfrid Hunsbedt Eiene nå fyller den lille salen i Sandnes kunstforening med nye malerier går hun i tett dialog med kunsthistorien. Ja, faktisk lar hun framtredende trekk ved den modernistiske kunsten utgjøre en vesentlig del av innholdet i kunsten sin, der hun dykker i kunsthistoriens hav og finner perler som har ligget der i minst 60 år.
For i årene etter annen verdenskrig hørte det nonfigurative flatemaleriet hjemme i den ypperste avantgarde-kunsten. Den amerikanske abstrakte ekspresjonismen og retningen som fulgte, som raskt ble døpt postpainterly abstraction, skapte malerier som spente fra stor heftighet til stille medikasjon, med teoretisk støtte og tyngde levert av kritikeren Clement Greenberg.
Greenberg var talsmann for den modernistiske kunstens renhet, i en formalistissk teori som han uttrykte i sitt essay «Modernist Painting», hvor han skrev: «Det er kunstens selvkritiske oppgave å fjerne fra sine særskilte egenskaper alle andre egenskaper som kunne lånes fra andre kunstarter. Slik ville kunsten bli ren; og i den renheten ville den finne garantien for sin kvalitet og sin uavhengighet. …. For maleriets vedkommende var selve fundamentet en understreking av overflatens uunngåelige flat ….. For kun denne flatheten er enestående og eksklusiv for billedkunsten.»
Når Eiene maler bilder som hele tiden understreker maleriets flatekarakter og de fargekvalitetene som skaper dette flatepreget, oppstår det paradoksale forhold at dette maleriet ikke lenger er rent, slik Greenberg ville ha det.
For nå er det en stil som hører historien til, og som for øvrig for lengst er etablert som en blant mange andre, som en kunstner kan velge – en stil i våre dager farget og gjort uren både av den opprinnelige, modernistiske kunstens tyngde og av den postmodernistiske utviklingen som kom senere. Originalaspektet har fordampet.
Det vi sitter igjen med, i Eienes utstilling, er kunstnerens evne til å utnytte all denne ballasten til fortsatt å si noe som kan være relevant for oss i dag. Eiene maler helt uten ironisk distanse; hun legger inderlighet og stor følsomhet inn i sin omgang med fargene. De påføres ofte i striper, ikke stramme og geometriske, men forsiktig pulserende, vibrerende. Noen ganger som om den amerikanske abstrakte ekspresjonisten Barnett Newmans zips, vertikale striper som kan ligne på revner eller rifter; det er som om vi kan se innover i maleriet, inn mot en hemmelig verden av skygger og nyanser som vi ikke visste eksisterer. I Eienes malerier skaper dette en illusjon av at motivet balanserer prekært mellom helhet og oppløsning. Det er kanskje i ferd med å revne, men likevel ikke, for kunstneren holder bildet i sjakk med sin suverene malemåte.
Når fargene former flaten, er det det som skjer mellom fargene, som skaper dramatisk nerve i motivet. Det er her Eiene viser sin styrke, og i sin kresenhet som aler; hun setter de ulike fargene, nå ofte i sterkere og klarere fargevalører enn tidligere, inn i en tett dialog med hverandre – noen ganger skaper hun nærmest et tett symbioseforhold, hvor den ene fargen smitter over på den andre, eller bryter seg fram i den ytterste utkant av lerretet, i et forsiktig vibrerende nærvær.
Der det skjer, akkurat hvor vi minst venter det; maleriet blir levende og hvisker sin hemmelighet, som en liten personlig betroelse.