​

ROSER:FOLDER

Katalogtekst  av Sigrun Hodne

​

Memento mori

 

                   Our dreams are luminous, a cast fire upon the world.
                   Morning arrives and that’s it.
                   Sunlight darkens the earth.

                                                                                                                                     - Charles Wright

Roser. Et hav av roser -

Det merkelige er ikke at jeg ser det nå, men at jeg ikke har sett det før – at jeg ikke allerede for lenge siden har lagt merke til døden, lurende som en ubuden gjest, i alle Snøfrids bilder. Døden, ikke som et tema eller en abstrakt idé, men snarere som en sanselig kvalitet i billedrommet.

Da Afrodites elsker Adonis døde, ble blodet hans omskapt til en rød rose. Helt siden antikken har den røde rosen stått som symbol for kjærlighetens overskridende kraft - for en følelse så grenseløst sterk at den ikke en gang lar seg stoppe av døden.

Alle disse vakre rosene. Frodige, yppige, bugnende. En overflod av blomster i ferd med å sprenge seg ut av papirets strenge geometri. På sprang inn i verden.

Eller kanskje ikke - .

Blomster, som kunstnerisk tema og motiv, slo for alvor gjennom på midten av 1600-tallet, da det flamske stillevenet fikk sitt sjangermessige gjennombrudd.

Stilleven, stilleben, still life; beskjeden mildhet, stille ro.

Det skulle gå over hundre år før noen våget å si det som det var, før noen dristet seg til å gi sjangeren et navn som faktisk stemte over ens med dens innhold. I motsetning til nederlendere, tyskere og briter så ikke franskmennene på de velkomponerte blomstermotivene som symboler på liv, snarere tvert i mot. I det franske språket ble stillebenet gitt navnet nature morte - død natur. Og med ett ble det klart for alle og enhver at det er døden, ikke livet, som er fanget i stillebenet.

På liv og død: I det man fanger øyeblikket i evigheten er livet allerede et annet sted.

Symbol, fra gresk symballein: å sette sammen. Et symbol er, enkelt sagt, noe som står for noe annet. Den tyske dikteren Goethe sa det på denne måten: et symbol omdanner en erfaring til en idé og ideen til et bilde, slik at ideen fortsetter å virke i det konkrete bildet. Et symbol, sa Goethe, henviser til en essensiell erfaring.

Nature morte. Å tegne roser med blyant, å fange herbariets mest overdådige og saftige blomster i nyanser av grått.

Som symbol er rosen et tvetydig objekt, rosen fanger liv og død i en og samme figur.

Dikotomier og paradokser. Skyggen som gir lyset form, forsvinningspunktet som gir livet mening.

Hver vår, i løpet av høytiden kalt Rosalia, spredte romerne roseblader utover byens gravplasser. Kristendommen overtok og omarbeidet antikkens rosesymbolikk. I kristen tradisjon står den røde rosen som symbol for den korsfestedes blod, for Jesu død - men dermed unektelig også for det som skal gjenoppstå, for evig liv. Og dessuten: I kristen tradisjon er rosen også et symbol for himmelens dronning, for jomfru Maria, for en gåtefull og fullstendig usannsynlig feminin skaperkraft.

Når jeg nå omsider har fått øynene opp for det, ser jeg at døden går side om side med skjønnheten gjennom hele Snøfrids kunstnerskap; i de første tegningene av forlatte hus, i de uttrykksløse vinduenes tomme blikk på verden, i broderienes tidskapsler og i de sammenkrøllede tøystykkenes mørke folder. Men aller tydeligst ser jeg den her, i de overdådige, grå rosen

 

Memento mori, husk at du skal dø - .

Grå roser. En begynnende blindhet. Som om et lag med støv er i ferd med å legge seg over verden.

t